Jeg ønsker i denne besvarelsen å redegjøre for årsakene til den norske bankkrisen i 1920 årene ved hjelp av en modell utviklet av Hyman Minsky og Charles Kindleberger. Sjokkerende eller ei, modellen fikk navnet Kindleberger-Minsky modellen og ble første gang publisert i 1978. Denne modellen tar for seg de ulike fasene og bevisstgjør mulig årsaker til finansielle kriser. Jeg skal i korte trekk redegjøre for denne modellen som kan deles inn i 5 underliggende faser, for deretter å gå nærmere inn på hver enkelt fase med vekt på den norske bankkrisen i 1020-årene.

Kindleberger-Minsky modellen

Krisen innledes av et (1) eksogent sjokk (displacement) i økonomien. Et slikt sjokk vil endre profittmulighetene og føre til en boom innenfor berørte sektorer. Som et naturlig resultat av boomen følger (2) kredittekspansjonsfasen (credit creation). Nå ser bankene mulighet for større profitt og øker sine utlån. Dermed øker også pengemengden i omløp og prisene presses oppover. Dette er følgelig med på å øke den systematiske risikoen til bankene.   Den tredje fasen kalles (3) overoptimisme (euphoria) som kjennetegnes av et optimistisk syn og lett tilgang til kapital. Dette trigger investeringslysten og etterspørselen. Dette har innvirkning på finansielle verdipapirer og eiendeler som nå blir priset unaturlig høyt. Deretter trer økonomien inn i en mer kritisk fase (4) vendepunktsfasen (financial distress). Dette er starten av resesjonen der systemets sårbarhet kommer frem. Antall konkurser og misligholdte lån tiltar i denne perioden. Prisene begynner å synke og realrenten stiger. Insiderne begynner å ane ugler i mosen og selger seg ut for å sikre gevinst, mens det fortsatt er en stadig tilstrømning av optimistiske nykommere.  Den siste fasen kaller Kindleberger og Minsky for (5) sammenbruddet (revolution). Det er nå boblen sprekker. Panikken råder blant bedrifter og husholdninger. Alle selger seg ut og markedet opplever et krakk. Følgelig faller etterspørselen, prisnivået og likviditeten. Økonomien går nå inn i en resesjon.

Analyse av den norske bankkrisen ved hjelp av Kindleberger-Minsky modellen

1) Eksogent sjokk (Displacement)

Som jeg har vært inne på ved tidligere publiseringer opplevde Norge en formidabel vekst i økonomien i perioden rundt første verdenskrig. Norge, som et nøytralt land, dro nytte av etterspørselen fra landene som var involvert i krigen. Disse endret store deler av sin produksjon til krigsmateriell, og på den måten steg etterspørselen etter norske eksportvarer kraftig.  Det oppstod overskuddsetterspørsel og følgelig en sterk prisvekst.  For utenom industrien, var det spesielt sektorer som skipsfart, fiskeeksport og hvalfangst som opplevde en sterk vekst i denne perioden.

Når gullstandarden ble oppløst ved utbruddet av første verdenskrig[1], ga dette Norge muligheten til å drive selvstendig rentepolitikk. I tillegg til å drive en ekspansiv finans- og pengepolitikk, ble presse i økonomien ytterligere forsterket av en lovendring som gjorde at det i liten grad fikk økonomiske konsekvenser for Norges Bank å overskride seddelutstedelsesrammene. På den måten pumpet de penger ut i markedet og pengemengden økte kraftig.  Ikke overraskende ble inflasjonen høy, og Norge opplevde en enorm vekst i KPI på nærmere 300 % i denne perioden.

2) Kredittekspansjonsfasen (Credit Creation)

Økt pengemengde sammen med en ekspansiv finans- og pengepolitikk, gjorde at bankene nå fikk et enda sterkere incentiv for å øke utlånene sine. Med tilnærmet ingen regulering (fortsatt free banking) og mulighet for stor profitt, eksploderte antall forretningsbanker under første verdenskrig (63 %). Samlede utlån gikk fra 720 millioner i 1914 til 3,346 milliarder i 1918. I 1920 var utlånene på over 4 milliarder. Dette utgjør en vekst på hele 36 % årlig. I samme periode hadde forvaltningskapitalen en årlig vekst på 39 %, fra 979 millioner til 5,461 milliarder.

Forretningsbankene var på denne tiden ikke underlagt noen spesiell lovgivning, før konsesjonskravene ble innført i 1918, og kunne ekspandere tilnærmet fritt. Den sterke ekspansjonen sammen med den overhengende optimismen gjorde at risikoappetitten økte voldsomt. Det ble i denne perioden gjennomført en rekke svært risikofylte og ukritiske investeringer/utlån. Gjeldsgraden til bedriftene var etter hvert blitt faretruende høy og lånene var gitt med pant i aksjer. Bankinspektør Haugaard karakteriserte det hele som hensynsløs utlånspolitikk og det viste seg at også sparebankene hadde drevet med denne svært risikofylte spekulasjonen[2]. Mangel på struktur og risikospredning, sammen med svært høy kredittrisiko i banknæringen, var en av årsakene til krakket som senere skulle inntreffe.

3) Overoptimisme (Euphoria)

Høsten 1918 tok krigen slutt, og de gode tidene her hjemme ble etterfulgt av en global etterkrigsboom. Gleden var stor over at krigen var over og forståelig nok var optimismen høy. Dette underbygges av stigningene i aksjemarkedet. I 1915 var totalindeksen på 106,1 poeng. I mai 1918 var indeksen på hele 305,3 poeng. Dette tilsvarer en formidabel økning på nesten 290 % på tre år! Skipsaksjeindeksen viser utviklingen enda tydeligere. I samme periode steg indeksen med over 500 %, fra 115 poeng til hele 581 poeng[3]. Den store veksten i aksjemarkedene, i tillegg til økt interesse for verdipapirer, underbygges av det store antall nyetableringer av meglerhus i denne perioden (1304). Det er imidlertid viktig å merke seg at prisene i aksjemarkedet steg godt over hva produksjonsveksten i perioden skulle tilsi, noe som ytterligere underbygget ”boblefenomenet” (asset price inflation).

Som en følge av at import og handelsbarrierer ble fjernet i etterkant av krigen, opplevde verdensøkonomien en kraftig vekst i etterspørselen etter varer og tjenester. For Norges del skjøt importen fart under etterkrigsboomen, mens eksporten stagnerte. Dette førte til store handelsunderskudd som i sin tur resulterte i en svekket krone og følgelig ble importvarene dyrere.  Som følge av dette økte veksten av utlån ytterligere. Problemet nå var at bankene finansierte disse utlånene hovedsakelig gjennom kortsiktige innskudd[4].  Bankenes atferd og utlånspolitikk i denne etterkrigsperioden førte til en betydelig økning i risiko på utlån i finanssektoren[5]. Dette skulle vise seg å bli et av de største problemene for banknæringen i tiden fremover. Dersom innskudd ble tatt ut eller lån ble misligholdt, ville bankene få svært store likviditetsproblemer.

4)      Vendepunktsfasen (Financial distress).

Knutsen og Ecklund påpeker at finansielle kriser ofte er forbundet med toppunktet i en høykonjunktur[6]. I denne fasen har bedriftene påtatt seg en vesentlig høyere gjeldsgrad som følge av lånefinansiering. Når kraftige makroøkonomiske endringer inntreffer, klarer ikke bedriftene lenger å møte sine betalingsforpliktelser. Dette fører til likviditetsproblemer hos bankene.

Verdensøkonomien var ved inngangen til 1920-tallet preget av synkende aktivitet og avtagende import. Den kraftige boomen internasjonalt forsvant like fort som den var kommet. Stormakten USA var et av de første landene som fikk merke nedgangen. Prisene sank, eksporten avtok og arbeidsledigheten steg. Dette fikk store eksportland som Canada og Japan merke konsekvensene av. I Tokyo kollapset børsen noe som markerte starten på den internasjonale krisen.

I Norge krakket børsen i 1918, og i september 1920 nådde engrosprisindeksen sin topp her hjemme. Mange karakteriserer dette som vendepunktet. De internasjonale problemene raste innover Europa og selv her oppe i nord skulle vi få merke konsekvensene i stor grad. Norge gikk nå inn i en lavkonjunktur og antall konkurser tredoblet seg fra 1920-1921. Realrenten var nå stigende, og lånene ble dyrere å betjene. Bedriftene fikk betalingsvansker og følgelig ble bankene berørt. Deres utlån ble misligholdt og bankene fikk meget store likviditetsproblemer[7]. Tiltak ble iverksatt, men tilførselen av likviditet fra Norges Bank strakk ikke til[8].

Selv om aksjemarkedet fortsatte å tiltrekke seg uvitende nykommere, begynte nå insiderne å sikre gevinst og forstod at økonomien stod ovenfor en større krise. At insidere med allmenn utilgjengelig informasjon begynner å selge seg ut, er et alvorlig tegn på at en krise kan være nærstående.

5) Sammenbruddet (Revulsion)

Fra 1920 til 1922 opplevde Norge en kraftig deflasjon. Den internasjonale krisen var et faktum også her hjemme i Norge. I denne perioden halverte eksporten seg og prisen sank markant. Dette førte til at en hel rekke selskaper ble slått konkurs. Som nevnt over ble lån misligholdt og bankene havnet i likviditetsproblemer.

1922-1923 regnes som den virkelig store bankkrisen her hjemme i Norge. I denne perioden kom 34 forretningsbanker og 12 sparebanker i likviditetsproblemer, hvorav 25 forretningsbanker og 1 sparebank måtte avvikles[9]. Det var ikke bare de mindre bankene som ble rammet. De tre største bankene målt etter forvaltningskapital, Foreningsbanken, Centralbanken og Den Norske Handelsbank, havnet alle i likviditetsproblemer og måtte reddes av Norges Bank. Halvparten av landets seks største banker stod nå i fare for å gå konkurs!

Det fantes ikke på denne tiden noen form for sikringsfond som garanterte for kundenes innskudd. Dette betydde at innskyterne nå var svært utsatt for å miste all sin oppsparte kapital. Dette førte til en form for ”innskyter run”, altså at innskyterne løp til bankene for å ta ut sine innskudd. Dette førte til en ytterligere forverring i bankenes likviditet. Tall viser imidlertid at det i hovedsak var forretningsbankene som led, da innskuddene i sparebankene var om lag de samme som uttakene i forretningsbankene. Totalt falt innskuddene i norske banker med 400 millioner i 1920. Dette var med på å forsterke krisens omfang, men kan ikke sies å være hovedårsaken til krisen.

Konsekvensen av krisen var at 129 banker ble begjært konkurs, og akkumulert tap for perioden 1921-1928 var på hele 1,5 milliarder kroner. Det var imidlertid eierne som led mest, ikke innskyterne eller staten som mange tidligere trodde.

Mange mente, og fortsatt mener, at jobben med å føre valutaen tilbake til pariverdi (ref. tidligere publiseringer) var en direkte årsak til bankkrisen på starten av 1020-tallet. Dette er feil! Paripolitikken ble først innført etter krisen – rundt 1924.

2)   Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen

15. september 2008 vil stå igjen i historiebøkene som startskuddet for den største globale finanskrisen verden har opplevd i nyere historie. Dette er dagen da den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers ble begjært konkurs. I kjølevannet av dette opplevde verden en finansiell uro og en økonomisk utrygghet vi aldri tidligere har sett.

Selv om den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen for alvor slo ut høsten 2008, må vi nesten ti år tilbake for å finne mulige årsaker til hvorfor og hvordan denne krisen oppstod. Jeg vil også i denne besvarelsen legge deler av modellen til Kindleberger og Minsky til grunn, med spesiell vekt på tre momenter som kan være årsaker til den aktuelle krisen, – dereguleringer, finansiell innovasjon og makroøkonomiske sjokk.

Både den amerikanske og internasjonale økonomien opplevde ved overgangen til det nye årtusenet flere makroøkonomiske sjokk. De to største er ”Dot.com” boblen som sprakk i tillegg til terroraksjonen 9/11. I tillegg gikk USA til krig mot Irak og Afghanistan noen år senere, noe som også var med på å påvirke den globale økonomien. USA opplevde en kraftig reduksjon i 3.mnd. T-bills rundt årtusenskifte. Federal Reserve valgte å senke rentene fra over 6 % ved utgangen av 2000 til 1,7 % året etter.  Vinteren 2004 nådde rentene sitt bunnpunkt på så lavt som 0,88 %[10]. Finansmarkedene opplevde på denne tiden en kraftig ekspansjon.

Den ekspansive politikken fra republikanernes side, sammen med en krigsøkonomi, var med på å stimulere økonomien og bidro til enorme underskudd på statsbalansen i tillegg til en kraftig økning i pengemengden. De lave rentene førte til at bedrifter og private husholdninger belånte seg kraftig noe som bl.a. resulterte i en sterk vekst i gjeldsgraden. Eiendomsmarkedet ble nå et yndet spekuleringssobjekt.

I tillegg til den ekspansive politikken, ble det rundt årtusenskifte gjennomført en rekke dereguleringer av den finansielle sektoren i USA.  ”The Glass-Steagall” fra 1933, som hindret investeringsbanker i å drive i samme finansforetak som tradisjonell bankvirksomhet, ble i 1999 erstattet av ”The Gramm-Leach-Bliley Financial Services Modernization Act”[11]. Dette førte til en rekke nye virksomhetsområder for flere banker, i tillegg til at nasjonal ekspansjon nå ble tillatt gjennom ”The Riegle-Neal Interstate Banking and Branching Efficiency Act of 1994”[12]. Dereguleringene ga vekststimuli til finansnæringen, som ekspanderte mot nye virksomhetsområder, i tillegg til at investeringsbankene fra og med 2004 fikk reduserte kapitalkrav. Dette førte til en voldsom giring i investeringsbankene og gjeldsraten firedoblet seg i denne perioden.

Knutsen og Ecklund trekker frem spesielt verdipapirisering av pantelån, med produkter som Mortgage-Backed Securities, Credit Default Swaps, og Subprime-lån som de viktigste finansielle innovasjonene som vokste frem i perioden forut for den nåværende finanskrisen.

Verdipapirisering vil si å selge porteføljer sammensatt av ulike låneprodukter til ikke-finansielle selskaper (Special Purpose Vehicle). Deretter blir det utstedt obligasjoner i samarbeid med investeringsbanker, basert på kontantstrømmene fra pantelånene. På den måten fjerner bankene sin kredittrisiko fra egen balanse. Et godt eksempel på dette er såkalte CDO’s (”Collateral Debt Obligation”). Dette er svært sammensatte og komplekse instrumenter som gjør det vanskelig å vurdere risikoen til disse produktene.  I norsk skala er dette kjent som instrumentene flere norske kommuner kjøpte av tidligere Terra Securities!

Subprime lån

Subprime-lån har fått mye av skylden for å være en av hovedårsakene til den finansielle krisen vi mest sannsynlig nettopp har lagt bak oss. Jeg ønsker derfor å vie et eget avsnitt til nettopp dette for og ytterligere belyse den amerikanske krisen.

Dette er egne lån til private husholdninger med nedsatt betjeningsevne som ikke kvalifiserer til et såkalt prime lån. Slike lån ble først tillatt på starten av 1980-tallet som en følge av en endring i utlånsindustrien[13].

Boliger har lenge blitt karakterisert som en svært sikker investering og har opplevd en jevn verdistigning i lang tid. Dette, sammen med den ekstremt lave renten, gjorde at amerikanerne økte sine investeringer i boliger i denne periode. Lånene som ble innvilget var i hovedsak gitt med pant i boligen. Med pant i eiendom mente bankene at de hadde god sikring, og kredittverdigheten hos kundene ble ikke lenger vesentlig. Det hele gikk faktisk så langt som at bankene nå begynte å reklamere med ”No credit check necessary” og lån ble innvilget til kunder uten engang jobb og inntekter.

Et viktig moment i disse lånene er at de amerikanske kundene kan gå fra sine forpliktelser og overlate lånene til bankene i form av pant i boligen. De blir på den måten ikke ansvarlig for lånet i sin helhet som vi er vant til her hjemme i Norge. Heftelser ovenfor kundene frafaller uavhengig av eventuelle tap bankene måtte lide ved salg av panteobjektet. Med andre ord, bankene var helt avhengig av en fortsatt økning i boligpriser, for i det hele tatt å ha sikring i disse lånene!

Når rentene økte og lånene ble misligholdt, er det ikke vanskelig å tenke seg hva som skjedde. Det hele resulterte i at bankene ble sittende på en rekke eiendommer som stadig falt i pris, samtidig som lånetakerne bare gikk fra sine hus og var uten videre forpliktelser. Eiendomsmarkedet krakket, og bankene ble sittende igjen med svarteper!

Det overnevnte kan ses på som de tre første fasene i Kindleberger-Minsky modellen.

Vendepunktet og likviditetskrisen

Deretter kommer de to kritiske fasene i modellen.

Myndighetene hadde nå gått bort i fra sin ekspansive politikk, og rentene hadde jevnt og trutt steget siden bunnivået i 2004. Ved årsskifte 2006-2007 lå 3 mnd. T-bills på rundt 5 %, og styringsrenten enda høyere. Dette resulterte følgelig i redusert aktivitet og investeringslysten avtok.

Med høyere rente begynner bankene å merke økt grad av misligholdte lån. Lånetakerne går fra sine forpliktelser slik at bankene blir sittende med eiendom. Tilbud av eiendom på markedet stiger voldsomt, samtidig som etterspørselen avtar. Dette er sjeldent en god utvikling for tilbyderne! Finansinstitusjonene begynner på denne tiden å forstå hvor risikoeksponert de var.

Som en naturlig konsekvens sank boligprisene kraftig. Dette påførte bankene enorme økonomiske tap, samtidig som dette fikk ringvirkninger videre utover i økonomien. Mange hadde nemlig fått øynene opp for eiendom som et yndet investeringsobjekt.

Problemet nå var at subprime lånene var blitt solgt verden over, gjennom blant annet obligasjoner, noe som førte krisen langt utover de amerikanske landegrenser. Banker verden over satt på potensielle tapsbomber og trengte nå sårt likviditet. På bakgrunn av informasjonsskjevhet og asymmetrisk informasjon krevde aktørene som satt med likviditet høye marginer på sine utlån og de ble i tillegg svært kritiske i sin utlånspolitikk. Følgelig steg interbankrenten kraftig i denne perioden og fundingen ble svært dyr. I 2007 stoppet det internasjonale pengemarkedet opp og det oppstod i de påfølgende årene en likvidtiteskrise verden antagelig aldri har opplevd maken til. Som en konsekvens av en skakkjørt økonomi økte antall konkurser, ikke bare i banknæringen, men også i økonomien generelt. Arbeidsledigheten steg kraftig og verdier ble barbert bort på alle verdens børser. 15. september 2008 begjæres Lehman Brothers konkurs, noe som signaliserer starten på bank- og finanskrisen vi nå har vært igjennom…

3)   Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-92 med krisene i spm. 1 og 2. Er det noen felles trekk?

Både den internasjonale og den norske økonomien opplevde på starten av 80-tallet en voldsom økonomisk vekst. For oss nordboere begynte man å nyte godt av oljefunnene i Nordsjøen, mens ”jappetiden” herjet det globale verdensbildet. Både privatpersoner og bedrifter hadde tjent seg opp raske formuer, børsene gikk så det suste og bankene var mer enn villige til å låne ut til sine investeringssultne kunder. Livet var rett og slett perfekt for mange! Få ante konsekvensene av det som snart skulle komme, selv om likhetstrekkene var påfallende mange med tidligere kriser.

Mandag 19. oktober 1987 krakker NYSE. Denne dagen blir i historiebøkene stående igjen som ”The Black Monday” og blir av mange betegnet som avslutningen på ”jappetiden” og starten på fem tøffe år for bank- og finansnæringen.. Krisen nådde sitt høydepunkt da den utviklet seg til en systematisk krise i 91-92.

Ser vi på årsakene til hva som forårsaket bankkrisen fra 1987, sammenliknet med krisen på 20-tallet og finanskrisen vi nå har vært igjennom, er hendelsesforløpet påfallende likt;

• Dereguleringer og liberaliseringsprosesser
• Optimisme – oppgangskonjunktur – ekspansiv finans- og pengepolitikk
• Økt pengemengde – kredittekspansjon
• Høy utlånsvekst – ukritiske utlån – høy gjeldsgrad – økt konsum – økt investeringslyst
• Vekst i eksportnæringen
• Kraftig vekst i aksjemarkedet

Historien gjentar seg

På første halvdel av 80-tallet opplevde man en voldsom kredittekspansjon blant annet på bakgrunn av liberalisering og dereguleringer av kredittmarkedene.  I perioden 1962-1974 ble kapitalkravet til bankene nærmest halvert, fra 10 % til 6,5 %. Høsten 1977 ble rentenormeringen avskaffet og året etter fikk bankene mulighet til å skaffe seg innlån fra utlandet[14]. Bankene ble nå utsatt for valutarisiko i mye større grad enn tidligere. I tillegg ble det i 1984 tillatt for utenlandske banker å etablere datterselskaper i Norge.

Slike dereguleringer og liberaliseringer fant også sted forut for de to andre krisene. Både bankkrisen på 20-tallet og den nylige finanskrisen var begge trigget av en enorm ekspansjon i kredittmarkedene. Når kreditt blir billig, blir resultatet ofte lånefinansierte overinvesteringer i visse bransjer og deretter oppblåsning av prisbobler i verdipapir- og eiendomsmarkedene[15].

I perioden rundt 1.verdenskrig, ”jappetiden” og etter dot.com boblen rundt årtusenskifte ble det ført en svært ekspansiv finans og pengepolitikk forut for de kommende krisene. Samtidig drev bankene en tilnærmet ukritisk utlånsvirksomhet på bakgrunn av kredittekspansjonen.  Optimismen førte i alle tre tilfellene til en kraftig vekst i både prisnivået, og offentlig og privat konsum.

For Norges del var det spesielt oljesektoren som stod for den største veksten og de enorme investeringene på starten av 80-tallet. Vanvittige verdier ble tilgjengelige og optimismen steg raskt. Bare i 1983 opplevde Oslo Børst en mangedobling av omsetningen[16]. Den eksplosive veksten i forbruk og investeringer i perioden 83-87 ble finansiert ved en sterk økning i husholdningenes og bedriftenes låneopptak[17].  I denne perioden økte de disponerte utlånene fra bankene fra totalt 157 milliarder kroner i 1983 til 415 milliarder i 1987[18]. I tillegg var skattesystemet, som gav fullt fradrag i skatten for husholdningens rentebetalinger, også med på å underbygge den kraftige veksten.

Igjen ser vi at hendelsesforløpet er påfallende likt med de to andre krisene. Forut for krisen finner vi en kraftig oppgangsperiode der optimismen er stor. Børsene går så det suser og bankene har lett tilgang til likviditet og tjener store penger på sin utlånsvirksomhet.  Med investeringslystne kunder og svært ukritiske kredittvurderinger var bankene nå eksponert for en enorm kredittrisiko. Dette er sentrale elementer vi også ser igjen i de to andre krisene.

Vendepunktet og sammenbruddet

I 85-86 opplever råoljeprisene en markant nedgang. Fallhøyden var stor fra en pris på rundt 30 dollar fatet på topp, til 8 dollar fatet som ble bunnotering. Heldigvis stabiliserte prisene seg rundt 16 dollar[19]. Dette var med på å bidra til at det ble innført en kontraktiv rente- og pengepolitikk her i landet. Målet var nå å sikre en stabil valutakurs. Både optimismen og økonomien måtte kjøles ned. Dette førte til redusert inflasjon, betydelig økning i realrenten, mindre investeringer, redusert etterspørsel, flere konkurser og økt arbeidsledighet[20].

Dette er også elementer vi ser igjen forut for de aktuelle krisene. På 1920-tallet var det bl.a. fallet i etterspørselen i perioden etter etterkrigsboomen, mens det i 2007/2008 var boligboblen som sprakk. Økonomien ”går varm”, og tiltak blir iverksatt. Den sterke optimismen blir erstattet med usikkerhet og pessimisme.

Når i tillegg NYSE krakker en oktoberdag i 87, er krisen et faktum. Børsene verden over følger etter og aksjekursene stuper. Bankene kommer igjen i sentrum med sine risikable plasseringer og utlån, og må ta store tap som følge av krisene. Også i eiendomsmarkedet der de var kraftig eksponert. Igjen ser vi at det er bankene som lider hardt. Fra 87-93 bokførte bankene i Norge tap på 76 milliarder kroner, hvorav 53 milliarder kom fra forretningsbankene alene. Gang på gang viser det seg at de blir for ukritiske med sine utlån og plasseringer i oppgangstider, og når det først smeller, så smeller det skikkelig…

Kilde: www.ssb.no

Medstudentrespons av kandidat 0856200 (Tanzila Siddiques)

Bloggen er å finne på følgende side: http://tanzilasiddique.wordpress.com/

Når det gjelder bloggen og dens utseende fremstår den, som sist, oversiktelig og ryddig. Det er enkelt å finne frem til publiseringene og arkivet er oversiktelig. Nok en gang vil jeg ønske at du tar deg tid til å publisere direkte på bloggen og ikke bare legger ut en link med publisering.

Oppgave a)

Etter min mening kunne du spandert på deg en liten innledning fremfor å starte så direkte som du gjør her. Du har imidlertid fått med deg det viktigste innledningsvis, og riktig gjengitt de 8 hovedpunktene boken vektlegger mest.

Videre tar du for deg transaksjonskostnader og asymmetrisk informasjon, og forklarer hva dette er på en overbevisende måte. Bra. Jobb imidlertid litt med språket og få setningene fullstendige. Bra at du nevner principal-agent problemet, moral hasard og interessekonflikter. Jeg ville vel imidlertid ha avsatt litt mer plass til å forklare gratispassasjerproblemet.

Alt i alt et godt sammendrag av kapittel 8.

Oppgave b)

Når det gjelder oppgave b har jeg lite å utsette på denne. Både utregninger og besvarelsene er korrekt. Du presenterer det på en oversiktelig og god måte. Bra! Du skriver imidlertid i oppgave 5 at ”det er en utbredt oppfatning blant mange norske historikere at paripolitikken både var en vesentlig årsak til bankkrisen og hovedårsaken til økonomisk stagnasjon og krise i mellomkrigstiden”. Jeg ser du refererer til Sverre Knutsens ”Vern mot kriser”. Sverre mener vel her at dette er en feil oppfatning, noe du burde nevne dersom du ønsker å referere til dette utsagnet.

Oppgave c)

Her har du fått med deg veldig mye historie. Bra! Oppgaven er veldig bra skrevet og det ser ikke ut til at du har utelatt noen viktige punkter. Men det ser imidlertid ut som om du har valgt å skrive et sammendrag fra Sverre Knutsens ”Vern mot kriser”? På den måten synes jeg det er vanskelig å skille mellom hva som er dine refleksjoner og hva du har hentet fra annen litteratur. I tillegg er det svært viktig at du husker kildehenvisninger der du har benyttet deg av annen litteratur.

Jeg ville anbefalt deg og benytte bibliotekets hjemmesider angående skriveteknikk (referanser, avsnitt ++) for å få oppgaven så akademisk som mulig.

Alt i alt har du også her gjort en meget god besvarelse. Som sist! Jeg ønsker heller å være litt pirkete slik at du kan benytte deg av tilbakemeldingene for å gjøre oppgaven enda bedre, fremfor bare å si at alt er bra og ikke gi kritikk!

Godt jobbet Tanzila. Fortsett den gode innsatsen og lykke til med neste publisering.

[1] Knutsen og Ecklund 2000: s. 54-57

[2] Knutsen og Ecklund 2000: s. 59-63

[3] Knutsen og Ecklund 2000: s. 55

[4] Knutsen og Ecklund 2000: s. 86

[5] http://www.forskning.no/artikler/2007/mai/1178188672.28 (Sverre Knutsen)

[6] Knutsen og Ecklund 2000: s. 131

[7] Knutsen og Ecklund 2000: s. 89

[8] Knutsen og Ecklund 2000: s. 91

[9] Knutsen og Ecklund 2000: s. 89-94

[10] http://www.federalreserve.gov/releases/h15/data/Monthly/H15_TB_M3.txt

[11] Mishkin 2007: 268-269

[12] Mishkin 2007: 265-266

[13] http://www.allbusiness.com/finance/3596857-1.html

[14] http://www.ssb.no/aar2000/art-1999-11-10-01.html

[15] Knutsen 2008 – ”Finansielle kriser i aktualitet og historisk perspektiv”

[16] Knutsen og Ecklund 2000: s. 269

[17] Knutsen og Ecklund 2000: s. 279

[18] http://www.ssb.no/aar2000/art-1999-11-10-01.html

[19] Knutsen og Ecklund 2000: s. 281

[20] Knutsen og Ecklund 2000: s. 281

a)      Hvordan vil valutakurser mellom land med høyt prisnivå sett i forhold til land med lavt prisnivå utvikle seg i følge kjøpekraftsparitetsteorien? Presiser teoriens forutsetninger og forklar grunner til at dette ikke gjelder i praksis. 

 Dersom man forutsetter ingen transaksjonskostnader, sier ”loven om en pris” at dersom en vare eller tjeneste skal selges på to ulike markeder, skal denne prisen være lik justert for valutakurs. Kjøpekraftspariteten (Purchasing Power Parity, PPP), bygger på nettopp denne loven. Denne pariteten går ut på at valutakursen kun endres på bakgrunn av endringer i det relative prisnivået. Med andre ord valutakursen justeres på bakgrunn av endringene i prisnivået (inflasjon).

Dersom vi fester dette til et talleksempel, kan vi tenke oss at vi tar for oss to land, Kina og Tyskland. Dersom prisnivået i Tyskland stiger med 5 %, mens prisene i Kina holdes uendret, sier PPP at Tyskland som har høyest prisvekst (inflasjon) vil oppleve en svekkelse (nominell depresiering) av sin valuta i forhold til den kinesiske.

Men det er imidlertid ikke sånn at PPP alltid gjelder i praksis[1]. PPP tar kun hensyn til endring i inflasjon, og ikke transaksjonskostnader, handelsbarrierer og ulikheten mellom varer. For de fleste er ikke en BMW det samme som en Toyota. Samtidig er det heller ikke alle typer varer og tjenester som handles over landegrensene. Eksempelvis vil en endring i prisnivået på en hårklipp her hjemme i Norge ikke ha noen direkte innvirkning på valutakursen.

På lang sik er det i hovedsak fire faktorer som spiller inn på valutakursen;

• Relative priser
• Toll og avgifter
• Kvantitative kvoter
• Ulike preferanser  

b)      Ved sammenlikninger av BNP per innbygger land i mellom regner en om til felles valuta (typisk USD). Da benyttes gjerne valutakurser justert for prisforskjeller (kjøpekraftspariteter). Forklar ved et eksempel hvilken forskjell vi får om dette gjøres ved hjelp av kjøpekraftspariteter kontra ved hjelp av faktiske valutakurser. Presiser tydelig hvorfor det gjøres slik.

 BNP per innbygger er ikke nødvendigvis et godt mål på velferd[2]. BNP er et produksjonsmål som viser verdiskapningen som opptjent bruttoinntekt fra innenlandsk produksjon. Dersom man sammenlikner land ut i fra BNP pr. innbygger, vil man raskt oppdage at dette vil vise unaturlige store forskjeller. Det vanligste er å justere BNP tallene for prisnivået i de aktuelle landene (kjøpekraftskorrigert BNP). Dette korrigerer for ulik størrelse og prisnivåforskjeller mellom landene.

Dette kan underbygges av et eksempel. Dersom prisene jevnt over er høyere i land X enn i land Y, får en kjøpt mer – relativt sett – for valutaen i land Y enn valutakursen antyder. Dermed blir ikke forskjellen mellom land X og land Y så stor som tallene indikerer. Det er på bakgrunn av denne problematikken man bruker kjøpekraftsparitetene som mål.

Følgende figur er å finne på SSBs hjemmeside:

Vi ser av figuren at dersom man for eksempel sammenlikner Norge og Tyrkia, har Norge fortsatt en betydelig høyere BNP per innbygger korrigert for prisforskjeller enn Tyrkia. Denne forskjellen ville blitt vesentlig større dersom man ikke hadde tatt høyde for prisnivået. Da både Norge og Tyrkia hadde dratt i motsatt retning og sammenlikningen ville blitt svekket. Land som Norge, med høy nettoeksport, kan bli sterkt påvirket av særtrekk ved eksport og importprisene[3].

De fleste ville raskt dratt den konklusjonen at Norge er et rikt land, noe som forsovet er en helt riktig. Men det blir for snevert å dra en konklusjon om levestandard kun på bakgrunn av kjøpekraftskorrigert BNP. Dette gir nødvendigvis ikke et godt bilde på levestandarden i et land. Her må det trekkes inn flere aspekter. Det vil være naturlig her å trekke inn kjøpekraftskorrigert konsum[4], uten at jeg skal gå nærmere inn på dette i denne besvarelsen.

[1] Mishkin side 436

[2] http://www.ssb.no/emner/09/01/sa_98/kap1.pdf

[3] http://www.ssb.no/emner/09/01/sa_98/kap1.pdf

[4] http://www.ssb.no/emner/09/01/sa_98/kap1.pdf

Jeg synes kandidaten har en svært god blogg. Relevante artikler og gode besvarelser. Får imidlertid litt trekk for noen ufullstendige besvarelser!

Personlig så liker jeg det mye bedre når du publiserer direkte på bloggen og ikke legger ut en masse pdf-filer osv. Det ser ut til at du startet med å publisere pdf, men nå har gått over til å publisere direkte inn. Jeg synes det hele da fremstår som mye mer oversiktelig. Fortsett med det! Ellers synes jeg du har en god struktur og en smart inndeling av grupper og arkiv. Bra. Jeg synes imidlertid at overskriftene kanskje er litt for fancy og heller gjør at publiseringene kan virke litt rotete. Men det er min mening JP

Jeg har valgt å ta for meg publiseringen fra uke 6 – Rentedannelse i pengemarkedet

Jeg synes strukturen i oppgaven er bra. Problemstillingen ligger i overskriften, så jeg synes ikke det er noe problem at du ikke har definert dette.

Du starter med noen definisjoner og gode forklaringer til sentrale begreper. Du gir en god introduksjon til hvordan styringsrenten dannes og videre tar du for deg foliorenten og døgnlåsrenten.

Deretter viser du til en modell fra Mishkin kap. 15 og forklarer teorien bak den godt med gode eksempler. Denne blir videre riktig brukt i din tolkning av fenomenet som oppstod i Norge høsten 2008. Dette gjør du på en svært god måte. Avslutningsvis konkluderer du med hva som skjedde og hvordan bankene opptrådte, på bakgrunn av historiske data du gjengir i en tabell. Bra! Jeg synes oppgaven fremstår som svært godt besvart

For meg virker det som om du bruker dine egne ord og selv prøver å underbygge dine påstander med fakta og teori. Det er svært viktig i en god besvarelse. Jeg synes du mot slutten av oppgaven drar dine egne konklusjoner på en overbevisende måte.

Jeg synes imidlertid du burde fått med noe om at Norges Bank slet med å styre riktig mengde med penger i denne perioden på bakgrunn av hvordan bankene reagerte.

I tabellen du har laget henviser du helt korrekt til Norges Bank sine hjemmesider.

Alt i alt en meget god besvarelse!

Fortsett den gode jobben og lykke til med videre publiseringer.

Dette er en lang artikkel fra The New York Times som tar for seg en rekke siden ved finans- og kredittkrisen vi nettopp har vært igjennom. Vi får ikke bare presentert de viktigste årsakene til krisen, men også konsekvenser vi allerede har sett og mulig kommer til å se. Artikkelen tar utgangspunkt i USA og Wall Street, men gir også en god beskrivelse av krisen globalt. Her er de innom de fleste makroøkonomiske faktorer som påvirker alt fra etterspørsel og tilbud til valuta og renter. Avslutningsvis spør de seg om krisen nå er over eller om dette bare er starten på noe større!

Jeg synes dette er en god artikkel som tar opp mange viktige og kritiske faktorer av krisen vi nå mest sannsynlig har lagt bak oss. Spennende å gå litt dypere inn i mulige årsaker til og konsekvenser av krisen, og ikke bare skrape på overflaten som veldig mange andre artikler gjør. Jeg mener vi her tydelig blir presentert for viktige makroøkonomiske problemstillinger på en interessant og god måte.

Economy Shows Cracks in European Union

Alle snakker om at EU, med euroen i spissen, er fremtidens økonomiske stormakt. Med rundt 500 millioner mennesker fordelt på 27 medlemsland, politisk stabilitet, og med en felles sterk valuta ligger alt til rette for at de skal bli en ny økonomisk stormakt. Deres verdiskapning utgjorde i 2007 ca 31 % av verdens BNP, noe som er overlegne for eksempel amerikanerne.

Men alt er ikke så rosenrødt for den europeiske union skal vi tro denne artikkelen. Mange mener at de nå er inne i sin mest kritiske fase siden oppstarten (ref. publisering uke 9). Flere sentrale ledere blir stadig beskyldt for å tenke mer på sitt eget hjemland enn unionens samlede interesser. Samtidig har det i kjølevannet av finanskrisen kommet frem at europeiske banker holder flere råtne subprimelån enn hva amerikanske banker gjør. I tillegg har flere medlemsland store økonomiske gjeldsproblemer, med Hellas og Spania i spissen, noe som bidrar til ytterligere uro og press på valutaen. Det blir i tiden fremover svært spennende å se hvilke tiltak den Europeiske sentralbanken og de sentrale medlemslandene foretar seg i forhold til valutaen og spesielt gjeldskrisen i Hellas.

Større tro på egen økonomi

Jeg velger her å ta med en liten gladnyhet på slutten. Skal vi tro det kvartalsvise forventningsbarometeret til Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO), ser nordmenn nå like lyst på fremtiden som de gjorde for to år siden – altså før finanskrisen slo til. For nøyaktig ett år siden så ikke tallene så lyse ut, da var det negative forventninger på -8,5 poeng. Dagens tall er 18,5 poeng, opp hele 27poeng fra samme tid i fjor. Det er først og fremst troen på egen økonomi som skyldes optimismen, men også forventninger om anskaffelser øker markant. Troen på Norges økonomi neste år er uendret fra forrige måling, men går vi også her ett år tilbake i tid ser vi en kraftig forbedring i optimismen.

Dette er viktige faktorer som har innvirkning på hvordan Norges Bank og myndighetene legger opp det videre løp. Positive forventninger er med på å skape optimisme og ringvirkninger i økonomien. Positive forventninger om egen økonomi og forventninger om økt anskaffelse vil direkte vil slå inn på etterspørsel og tilbud. I en vestlig økonomi som her i Norge, vil nødvendigvis tilbudet av varer og tjenester øke dersom etterspørselen øker. Økt tilbud kan føre til høyere sysselsetting og videre ha innvirkning på rente og valuta. 

Rapporten i sin helhet kan hentes på FNO sine hjemmesider, eller ved å trykke her

Ferske tall fra USA viser at sysselsettingen falt mindre enn ventet i februar. Det var ventet et fall på 68.000 noe som tilsvarer en ledighet på 9,8 %. Sysselsettingen falt ”bare” med 36.000 og ledigheten har holdt seg stabilt på 9,7 % de siste tre månedene. I kjølevannet av de gode nyhetene styrket dollaren seg, samt at de lange amerikanske statsrentene steg med flere basispunkter. I tillegg steg børsene markant verden over.

Vi får i denne artikkelen presentert noen av konsekvensen slike nyheter har på økonomien. Arbeidsledighet og sysselsetting er to av de viktigste makroøkonomiske faktorene vi har og fører med seg en hel del ringvirkninger verden over. Følgelig er dette temaer som er svært relevant i et hvilket som helst makroøkonomikurs.

 “Nye krisetiltak i Hellas” & “Kritisk fase for euroen”

Jeg har her valgt å ta med to artikler som omhandler den svært alvorlige gjeldskrisen Hellas har havnet i. Som et av medlemslandene i EU strekker krisen seg langt utover deres egne landegrenser, noe som har fått de andre eurolandene til å reagere kraftig. Tysklands mektige leder, Angela Merkel, har gått så langt som å gi Hellas skylden for at euroen nå er inne i sin mest kritiske fase siden innføringen av valutaen. Greske myndigheter har ført en uansvarlig politikk, og landet sliter nå med store underskuddene og manglende tillitt i kredittmarkedet. Tiltak som økte avgifter, lønnskutt og nedprioritering av militæret er allerede iverksatt, men de andre eurolandene truer nå med sanksjoner dersom ikke større og kraftigere tiltak kommer på banen. De er imidlertid åpne for å gi økonomisk hjelp til Hellas. Landet har bl.a. lån på 22milliarder euro som forfaller i april/mai og myndighetene forbereder nå et obligasjonslån for å dekke noe av gjelden. Som en konsekvens av krisen krever nå markedet økte marginer på deres utlån til grekerne, noe som ikke akkurat gjør krisen lettere. Eksperter mener at Hellas ikke lenger får konkurrere på samme vilkår som de andre EU-landene noe som ytterligere vil være med på å forsterke krisen og dens konsekvenser.

I tillegg til nevnte tiltak jobbes det nå med å heve merverdiavgiften, fryse pensjonsutbetalinger, samt å innføre en ordning med kutt i bonuser til offentlig ansatte.

Det blir i nærmeste fremtid svært spennende å se hvilke tiltak Hellas velger å gjennomføre og hvor store konsekvenser det vil får på euroen og de andre EU-landene.

Kandidaten har gjennomført en meget god besvarelse av den første publiseringen i finansiell endring. Du har tydelig fått med deg definisjonene på de ulike begrepene og samtidig referert til Norges Bank. Grafen du har laget er riktig og viser en logaritmisk fremstilling. Bra!

Hvis det skal pirkes på noe her så kunne du laget enda en graf der du viste sedler og mynt i prosent av M2.  I tillegg til å være informativ vil en slik figur også underbygge din påstand i slutten av publiseringen der du korrekt konkluderer med at M2 i dag utgjør en svært stor del av økonomien.

Når det gjelder ditt sammendrag av Mishkin kap. 12 har jeg ingen ting å utsette på dette. Meget bra besvarelse  I og med at det ikke står noe sidebegrensninger i oppgaveteksen, gjør det ikke noe for min del at du skriver langt og på den måten ikke utelater viktige punkter. Bra!

Godt jobbet Tanzila. Forøvrig ser din blogg oversiktelig og ryddig ut Fortsett den gode innsatsen….

For en velfungerende økonomi er det helt nødvendig med et finansielt system som sikrer optimal allokering av kapital. På den måten blir kapital fra innskyterne ”overført” til produktive investeringer. Dette er svært viktig i en bærekraftig økonomi.

Det finnes en rekke ulike muligheter for å bringe inn kapital til finansiering. Ser vi av figur 1 på side 170 i Mishkin, ser vi at trenden er noe forskjellig i USA fremfor i landene Tyskland, Japan og Canada. I USA er det vanlig å finansiere seg i form av direkte finansiering som for eksempel å utlyse obligasjoner og aksjer direkte i markedet. De tre andre landene benytter seg i stor grad av indirekte finansiering (financial intermediary), dvs. låner penger fra banker, meglerhus osv.

8 facts:

1. Aksjer er ikke den viktigste kilden til finansiering for bedrifter.
2. Å utstede verdipapirer, som aksjer og obligasjoner, er heller ikke den vanligste kilden til finansiering.
3. Selskaper benytter seg i større grad av indirekte finansiering gjennom finansielle aktører som for eksempel meglerhus, forsikringsselskaper osv., fremfor direkte finansiering.
4. Finansielle mellomledd, som for eksempel banker, er den viktigste kilden til ekstern finansiering.
5. Det finansielle system er et av de mest regulerte.
6. Det er kun de store og velkjente selskapene som har enkel tilgang til finansiering av sine aktiviteter gjennom verdipapirmarkeder.
7. Sikkerhet/pant er en av de mest brukte garantiene på gjeldskontrakter.
8. Gjeldskontrakter er svært komplekse juridiske dokumenter som inneholder bl.a. restriksjoner på låntagers atferd.

Transaksjonskostnader

Høye transaksjons- og inngangskostnader bidrar til at mindre investorer og småsparere ikke har mulighet til å delta i de ulike finansielle markedene. Ved små investeringer kan kostnadene ved å utføre transaksjonene være meget høye. Mange velger dermed å investere i ulike fond. På den måten blir kostnadene fordelt utover mange kunder, og i tillegg oppnår man en rimeligere form for diversifisering. Når man i tillegg drar nytte av ekspertisen de ulike fondsforvalterne innehar, er det lett å forstå at dette er en populær form for investering.

Asymmetrisk informasjon

Asymmetrisk informasjon oppstår når den ene aktøren i en transaksjon innehar mer informasjon/innsyn i bakenforliggende elementer enn den andre. Denne skjevheten er med på å bidra til at det blir utført feilaktige beslutninger. Et eksempel på dette kan være at en lånetaker vet han ikke er i stand til å tilbakebetale lånet, men allikevel søker om lån og får dette innvilget. Dersom banken hadde vist om dette, hadde de neppe innvilget noe lån til denne kunden. På den måten tar lånegiver på seg vesentlig større risiko. Adverse selection skjer før sleve transaksjonen, mens Moral Hazard oppstår i etterkant. Her kan man studere eksempelet til Nobelprisvinner George Akerlof – ”The lemons problem”, men av plassmangel referere jeg bare til Mishkin her.

Principal-Agent problemet

Et eksempel på dette kan være at ledelsen i et selskap jobber for deres egne interesser fremfor interessene til eierne av selskapet. Dette oppstår ofte på bakgrunn av manglende insentiver til å maksimere profitt. Dersom ikke ledelsen får ta del av overskuddet, er det fort gjort og heller tenke på egen karriere fremfor interessen til aksjeeierne. Her vil en mulige løsninger være overvåke ledelsen eller gi de insentiver til å drive profittmaksimerende. Dette kan imidlertid være svært kostbart.

Interessekonflikter og gratispassasjerproblemet

Når et finansielt mellomledd tjener flere interesser og har insentiver til å hemmeligholde eller misbruke informasjon, oppstår det interessekonflikter. Dette er med på å ødelegge effektiviteten i de finansielle markedene. Her har det dessverre vært en del rystende skandaler de siste årene. Dette har bidratt til en rekke nye og strenge reguleringer.

Det viser seg å være vanskelig å eliminere asymmetrisk informasjon. En mulighet er å tilby investorene all informasjon om individ eller selskap de ønsker å ta del i. Dessverre oppstår det her problemer med gratispassasjerer (free-riders). Dette er personer som drar nytte av informasjon andre har betalt for. For eksempel kan en investor unngå å overvåke et selskap, men heller følge en annen investor som overvåker dette selskapet. Dette er med på å forklare hvorfor bankene har en så stor rolle i næringslivet.

Finansielle kriser

Mishkin trekker frem 5 faktorer som trigger finansielle kriser:

1. Økning i renter
2. Usikkerhet i markedet
3. Markedseffekter på balanseposter
4. Problemer i banksektoren
5. Ubalanse i statens skattepolitikk

Besvarelse fra Excel-fil

• Oppgave 1)

BNP = C + G + I + X – Q

BNP = 5.524 + 525 + 2.297 + (-0,1128*BNP)

1,1128*BNP = 8.246

BNP = 7.500

• Oppgave 2)

NNP + D = C + G + I + X – Q

1925:

4.960 + 673 = 4.166 + 434 + I + 1.693 – 1.712    =>   I = 1052

1930:

3.877 + 500 = 3.050 + 330 + I + 1.300 – 1.308    =>   I = 1005

• Oppgave 3)

(I_{løpende kroner} * KPI_basisår) / KPI_{år = t} = I_{faste kroner}

1920:

(2.297*100) / 300,0 = 765,7

1925:

(1.052*100) / 242,9 = 433,1

1930:

(1.005*100) / 159,5 = 630,1

• Oppgave 4)

I 1914 brøt 1. verdenskrig ut og gullstandarden ble fjernet. Det ble i de fleste land ført en svært ekspansiv finanspolitikk, også i Norge. Norge opplevde en meget sterk vekst i etterspørselen etter sine eksportvarer, noe som bidro til en sterk vekst i prisnivået.  Dette gjenspeiler veksten i KPI som i perioden 1914-1920 økte fra 100 til 300. Inflasjonen var høy og økonomien gikk varm. I denne perioden opplevde Norge blant annet en dobling i antall forretningsbanker.

I etterkrigstiden synker etterspørselen betraktelig, og mange land, deriblant Norge, går inn i en resesjon. Vi ser at KPI synker jevnt og trutt utover 1920-tallet. I tillegg synker investeringene vesentlig. Dette må ses i sammenheng med bankkrisen i første halvdel av 1920-tallet. På midten av 20-tallet ble i tillegg paripolitikken innført for å bringe kronen tilbake til sin verdi før krigen, noe som var med på å forsterke nedgangen i økonomien ytterligere.  Kronen opplevde på denne tiden en kraftig deflasjon. Først i 1928 oppnådde Norges Bank parikurs og kronen stabiliserte seg. I tillegg steg investeringstakten, noe som tyder på en bedring i økonomien.

• Oppgave 5)

Som nevnt over, opplevde mange land en sterk resesjon i årene etter 1. verdenskrig. Det var på denne tiden bred politisk enighet, både nasjonalt og internasjonalt, om at valutakursene måtte bringes tilbake til sin verdi før krigen brøt ut (pariverdi). Prosessen med dette begynte allerede i 1920, men når bankkrisen slo inn over det ganske land i 1921 måtte tiltakene endres. For å stimulere økonomien innført Norges Bank bl.a. noe som kaltes produksjonsstøttelinje for å hjelpe de mest lidende bankene. I de påfølgende harde bankårene ble paripolitikken nærmest lagt helt på is i påvente av en bedring av finansnæringen.

Først når bankkrisen gikk mot slutten i 1924, begynte Norges Bank å gjennomføre tiltak for å oppnå målet om pariverdi gjennom en restriktiv pengepolitikk. Dette gikk ikke bare bra og resultatet ble økt arbeidsledighet, synkende fortjenester og konkurser. Banksektoren opplevde meget store tap på sine utlån som følge av tiltakene (økt rente) og det ble innført et strengere reguleringssystem. Først i 1928 oppnådde Norges Bank parikurs.

Hovedtrekk i utviklingen av det norske banksystemet før 1920

Innledning

I perioden før 1800-tallet var ikke Norge mye mer enn et primærsamfunn som livnærte seg først og fremst av jordbruk og fiske. Først når industrialiseringen fikk fotfeste under den industrielle revolusjon og Norge ble underlagt Sverige, begynte det sakte, men sikkert å vokse frem et moderne finanssystem.

Litt forhistorie

Allerede mot slutten av 1700-tallet begynte det å vokse frem ulike forsikringsselskaper her i Norge. Disse forvaltet imidlertid aldri kapital og ble ikke sett på som finansinstitusjoner. Mange av disse ble oppfattet som useriøse aktører og 1810 kom kongen på banen og opprettet en komité (Tilsynskomiteen). Denne komiteen hadde imidlertid liten reel makt og baserte seg på publisitetsprinsippet  [1].

Tyskland var først ute med etableringen av sparebanker. De første så sitt lys allerede på 1770-tallet.

Utviklingen av det norske banksystem

Den første norske sparebanken kom til 1822 i Christiania. Hensikten med opprettelsen var å etablere en spareinstitusjon som forvaltet vanlige folks penger på en sikker måte Dette regnes som starten i utviklingen av det norske moderne bankvesen. Denne fasen kalles den 1. formative fasen[2]. I de påfølgende årene ble det opprettet flere sparebanker, og det ble i tillegg opprettet lover (Sparebankloven og Forsikringsloven) for å ta vare på innskyternes interesser. Dette var viktige skritt i retning av å redusere mengden asymmetrisk informasjon.

Fra og med 1840 økte antall sparebanker her hjemme betraktelig. I en 20års-periode fra 1840-1860 økte antall sparebanker fra 25 til 174. Dette skyltes primært økonomisk vekst og fremveksten av industrialiseringen. Kapitalbehovet økte vesentlig og dermed så mange sin mulighet til å tjene penger på utlånsvirksomhet. Sparebankene var ikke lenger bare innskyternes bank, men drev nå også med utlån til næringsvirksomhet. I 1848 ble den første norske forretningsbanken opprettet. Men den lokale befolkningen ønsket i større grad lokale sparebanken fremfor filialer av større forretningsbanker. Når i tillegg Norges Bank hadde monopol på å trykke sedler, i motsetning til Sverige, førte dette til at ekspansjonen av forretningsbanker ble vanskelig.

Ettersom årene gikk og utviklingen eksploderte, ble det klart at Sparebankloven fra 1824 ikke lenger holdt mål[3]. I 1880 hadde antall sparebanker passert 300. Norge lå nå langt bak våre naboland hva gjelder kontroll og oppfølging av bankene. Bankkontrollen var for lav og til nå hadde tilsynet kun vært dokumentbasert. På den måten var det vanskelig å ettersjekke om dokumentasjonen var riktig.

Sverdrup-regjeringen prøvde i 1886 å få igjennom et lovforslag om økt offentlig kontroll av bankvesenet, ved blant annet å innføre en offentlig bankinspektør, noe våre naboland hadde gjort med stor suksess. Dette ble imidlertid dårlig mottatt på stortinget, men allerede før lovforslaget ble behandlet gikk Norge inn i en lavkonjunktur. Flere sparebanker ble rammet og Arendalskrakket i 1887, der 3 sparebanker gikk konkurs, fikk stortinget til å innse at det var mangler i kontrollen[4]. En ny sparebanklov kom til og finansdepartementet fikk nå mulighet til å få fullt innsyn i sparebankenes dokumenter og protokoller.

På slutten av 1800-tallet opplevde de største byene i Norge, med Kristiania i spissen, en sterk økonomisk vekst. Befolkningen vokste raskt, noe som førte til at etterspørselen etter boliger eksploderte. Dette sammen med en ekspansiv pengepolitikk førte til en overoppheting i eiendom- og aksjemarkedet. I Kristiania sprakk boblen i 1899, under det som senere har blitt kalt Kristiania-krakket[5]. I kjølevannet av krisen ble det klart at reguleringene måtte strammes inn. I 1900 ble den første offentlige bankinspektøren ansatt, nesten 15 år etter at Sverdrup-regjeringen først kom opp med forslaget. Dette markerte starten av den første offentlige tilsynsmyndigheten som kunne kontrollere finansinstitusjoner, både gjennom stedlig kontroll og dokumentbasert granskning[6].

Når 1.verdenskrig brøt ut opplevde Norge, som et nøytralt land, en formidabel vekst i økonomien. I tillegg til at man gikk vekk fra gullstandarden, ble det ført en svært ekspansiv finanspolitikk. Som nevnt i annen besvarelse eksploderte etterspørselen etter landets eksportvarer og vi opplevde en vekst i KPI fra 1914-1920 på hele 300 %! Denne veksten bidro til en sterk ekspansjon innenfor finansielle markeder, med meglerhus, forretningsbanker og forsikringsselskaper i spissen. Utlånsmengden i faste kroner økte i denne perioden med om lag 60 %, der forretningsbanker sto for nesten halvparten. En stor andel av den kraftige utlånsekspansjonen tilfalt prosjekter med svært høy risiko[7] (bl.a. krigsspekulasjon). Problemet var bare at disse bransjene var blant de minst regulerte. Myndighetene hadde liten kontroll og dermed svært begrensede muligheter til å begrense denne ekspansjonen, noe som kan ha vært med på å forsterke krisen som skulle inntreffe et par år senere…

[1] Knutsen og Ecklund 2000; 21-22

[2] Forelesningsnotater Sverre Knutsen 26.januar.

[3] Knutsen og Ecklund 2000; 30

[4] Knutsen og Ecklund 2000; 34-36

[5] Knutsen og Ecklund 2000; 39-40

[6] Knutsen og Ecklund 2000; 45-47

[7] Knutsen og Ecklund 2000; 59-63

Landet er i en høykonjunktur. Både sysselsettingen og lønnsveksten stiger. Som følge av den ekspansive finanspolitikken, er landet i en realøkonomisk ubalanse der både statsbudsjettet og handelsbalansen er negativ. I tillegg blir myndighetene kritisert for pengebruken og deres fastkursregime. Viktige handelspartnere fører ikke den samme ekspansive finanspolitikken og er heller ikke inne i en så sterk økonomisk høykonjunktur.  I tillegg skapes det press på landets valuta, når sentrale handelspartnere fører en politikk med vesentlig lavere renter, jfr. renteparitetsteoremet[1]

Videre står det i caset at landet opplever en sterk uro i finansmarkedet. Nasjonalisering av banker, kapitalflukt, tap i aksjemarkedet og manglende tillitt til sittende regjering er bare noen av faktorene som bygger opp under uroen.  På bakgrunn av dette vil bankene endre sine syn på utlån, mens publikum er redd for å miste pengene sine. På den måten kan pengemultiplikatoren svekkes og kredittmarkedene stoppe opp. Utsiktene ser med andre ord ikke så at for lyse ut. Her må tiltak iverksettes!

Finans og pengepolitiske tiltak

For å bedre landets økonomi kan det iverksettes en rekke større og mindre tiltak. Målet til sentralbanken vil være å sikre en stabil økonomisk vekst.

Dersom de ønsker å opprettholde et fastkursregime, er det i hovedsak finanspolitiske virkemidler som kan tas i bruk. En moderering av pengebruken fra myndighetenes, samt en økning i skattenivået kan se ut som gode alternativer per dags dato. Dette vil være med på å redusere det økonomiske presset, samtidig som det sørger for at handelsbalansen ikke reduseres ytterligere. Et annet tiltak kan være at sentralbanken innfører noe som kalles dirty float/managed float. Dette går ut på at sentralbanken lar valutaen fluktuere innenfor bestemte rammer. På den måten kan myndighetene føre en mer selvstendig rentepolitikk samtidig som eksportnæringens interesser ivaretas.

Det kan samtidig være aktuelt for myndigheten å gå inn å garantere for innskudd (innskuddsgaranti) opp til et bestemt beløp, for å hindre kapitalflukt. I tillegg kan de tilføre likviditet til banker med likviditetsproblemer (lender of last resort). På den måten vil også tillitten til bankvesenet bedres.

Myndighetene kan imidlertid velge å gå helt vekk fra fastkursregimet og innføre flytende valutakurser. Dette vil medføre at sentralbanken i utstrakt grad må intervenere i valutamarkedet. På den måten kan myndigheten og sentralbanken drive selvstandig pengepolitikk. Da vil imidlertid eksportindustrien bli valutaeksponert, og det vil være svært viktig å holde valutaen på et riktig nivå i forhold til sammenliknbare land og handelspartnere.

Dette er alle tiltak som er med på å redusere det økonomiske presset, samtidig som det kan bidra til en bedring i både handelsbalansen og statsbudsjettet.

• Oppgave 1)

Fast valutakurs innebærer at et land forankrer sin valutakurs mot ett annet lands valutakurs (ankervaluta). Det er også en mulighet for et land å forankre sin valutakurs mot et gjennomsnitt av valutakursen til de viktigste handelspartnerne, noe som Norge gjorde på 1980-tallet.

Flytende valutakurs innbærer at et land lar sin valutakurs fritt svinge mot andre valutaer, ut fra tilbud og etterspørselen i markedet. Dette kan imidlertid gi store kortsiktige svingninger.

• Oppgave 2)

Besvarelse kommer snart

• Oppgave 3)

Kapitalflukt kan kort og presist defineres som kapital som blir overført fra en valuta til en annen.  Dette kan oppstå av flere årsaker, men er ofte forankret i ustabile politiske forhold. Dette er selvfølgelig med på å redusere verdien av landets valuta.

• Oppgave 4)

I case blir banken ”South Park” besluttet nasjonalisert. Dette fører til at staten går inn og overtar som eiere. Dersom dette blir finansiert over statsbudsjettet, fører det til at det er skattebetalerne, istedenfor aksjeeierne, som blir sittende som garantist for bankens utlån. I dette tilfellet er det snakk om 100 milliarder som kan gå tapt i et usikkert boligmarked.

• Oppgave 5)

Her ser jeg mange likhetstrekk med forrige ukes oppgave og det som skjedde i Norge høsten 2008. På grunn av den økte usikkerheten i kredittmarkedet, ønsker bankene høyere marginer på sine utlån. På den måten blir rentene bankene har seg imellom presset oppover og det blir i tillegg vanskeligere å skaffe reserver. Selv om styringsrenten ikke nevnerverdig endrer seg, kan det bli vesentlig dyrere for publikum å ta opp lån (ref. forrige ukes publisering)

• Oppgave 6)

Det står i case at lønnsoppgjøret var svært godt for arbeidstakerorganisasjonene etter en periode med sterk økonomisk vekst og lav arbeidsledighet. Dette alene vil være med å bidra til økt kjøpekraft blant arbeidstakerne. Dersom det i tillegg blir innført skattelette, vil dette føre til en ytterligere økning i kjøpekraften. Jeg tolker det dit hen at denne skatteletten også vil omhandle bedriftene, noe som betyr reduserte kostnader og mulige økte investeringer. Dermed vil den generelle etterspørselen øke, og tilbudet vil følge etter. Om dette er fornuftig i en høykonjunktur er ikke sikkert, men det spør ikke oppgaven om heller!

• Oppgave 7)

Eksemplet fra case viser at landet befinner seg i en høykonjunktur. Truls Fjor er her redd for at landet vil føre en for ekspansiv finanspolitikk for å stimulere økonomien ytterligere. Dette kjennetegnes bl.a. ved et høyt offentlig forbruk. Når et land benytter seg av fast valutakurs er de avhengige av at ankerlandet også driver samme pengepolitikk, for å opprettholde likevekt. Dersom det ikke er likevekt, må sentralbanken bl.a. benytte seg av såkalte markedsoperasjoner.

Det blir videre påpekt i case at valutakursen er svært viktig for landets industribedrifter. Dersom ikke ankerlandet fører den samme ekspansive politikken, vil hjemlandets valuta svekke seg mot ankervalutaen. Sentralbanken må da kjøpe egne penger gjennom utenlandsk valuta for å presse den hjemlige valutaen tilbake i likevekt. Dette kan bare gjøres så lenge de utenlandske valutareservene er store nok. Dersom de ikke strekker til, har ikke landet annen mulighet enn å gå over til en flytende valutakurs og i verste fall devaluere sin pengeenhet mot ankervalutaen. På den måten blir eksportbedriftene nå valutaeksponert. Dersom landets valuta styrker seg, vil dett føre til at konkurranseevnen til bedriftene blir forverret.

Som jeg har nevnt i tidligere publiseringer, fungerer styringsrenten eller foliorenten (i_er) som den også kalles, som et slags gulv i noe Mishkin kaller en rentekorridor. Taket i denne rentekorridoren kalles døgnlåsrenten (i_d). Figur 1 på side 374 i Mishkin, som er gjengitt under, viser dette grafisk. Dette er to rentesatser som fastsettes av sentralbanken og er viktige virkemidler i pengepolitikken.  Det er på bakgrunn av dette korridorsystemet interbankrenten (i_ff) blir dannet.

I og med at interbankrenten skal ligge i intervallet mellom foliorenten og døgnlåsrenten (i_er <i_ff < i_d), kan bankene oppnå en høyere rente enn hva sentralbanken kan tilby på sine innskudd, samt at de kan låne billigere enn de hadde gjort dersom de hadde benyttet seg av sentralbanken og deres døgnlåsrente. Men høsten 2008 var det imidlertid noe litt annet som skjedde.

I høstmånedene 2008 oppstod det en spesiell situasjon der interbankrenten i Norge (NIBOR) ble observert vesentlig over sentralbankens signalrente (se tabell). Disse månedene står i dag igjen i historiebøkene som noen meget turbulente måneder i finansverdenen. Lehman Brothers gikk konkurs, AIG ble reddet av Fed, samt store investeringsbanker som Goldman Sachs og Morgan Stanley måtte omstruktureres. At noen av verdens største banker slet voldsomt, gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen hos de mindre bankene, ei heller her i Norge. Dette førte til at bankene ble svært forsiktige med sine utlån og i tillegg oppstod det en likviditetsmangel på dollar.

I figuren vil et slikt eksogent sjokk fremstilles som et parallellskift til høyre i etterspørselskurven etter reserver fra R₁^d til ny etterspørsel R₂^d (ref. figur 4 i Mishkin). Til tross for at det lå implisitte forventninger om fallende signalrenter, forårsaket krisen at pengemarkedsrentene steg markert i flere valutaer, særlig i dollar. Sentralbankene klarte ikke å tilpasse seg den økte etterspørselen og dermed bevegde interbankrenten seg vekk fra likevekt. Interbankrenten var i denne perioden over døgnlåsrenten (i_d) og det oppstod en unormalt høy risikopremie på utlån. Dette er gjengitt i tabellen under.

For Norges del klarte ikke Norges Bank å styre riktig mengde med reserver, ettersom bankene reagerte annerledes enn forventet. Bankene opplevde tap på sine utlån, og den globale finansuroen skapte sitt til at bankene ønsket større marginer. I tillegg opplevde man at publikum tok ut penger fra bankene i redsel for at bankene skulle gå konkurs. På den måten ble det enda mindre reserver i bankene. Bankene måtte nå begynne å låne likvider seg imellom og presset interbankrenten (NIBOR) ytterligere opp. Bankene måtte altså låne likvider fra hverandre til en langt høyere rente enn hva taket (døgnlåsrenten) i rentekorridoren skulle tilsi.