Finansiell endring, uke 15

1) Hva var årsakene til den norske bankkrisen i 1920-årene?

Jeg ønsker i denne besvarelsen å redegjøre for årsakene til den norske bankkrisen i 1920 årene ved hjelp av en modell utviklet av Hyman Minsky og Charles Kindleberger. Sjokkerende eller ei, modellen fikk navnet Kindleberger-Minsky modellen og ble første gang publisert i 1978. Denne modellen tar for seg de ulike fasene og bevisstgjør mulig årsaker til finansielle kriser. Jeg skal i korte trekk redegjøre for denne modellen som kan deles inn i 5 underliggende faser, for deretter å gå nærmere inn på hver enkelt fase med vekt på den norske bankkrisen i 1020-årene.

Kindleberger-Minsky modellen

Krisen innledes av et (1) eksogent sjokk (displacement) i økonomien. Et slikt sjokk vil endre profittmulighetene og føre til en boom innenfor berørte sektorer. Som et naturlig resultat av boomen følger (2) kredittekspansjonsfasen (credit creation). Nå ser bankene mulighet for større profitt og øker sine utlån. Dermed øker også pengemengden i omløp og prisene presses oppover. Dette er følgelig med på å øke den systematiske risikoen til bankene.   Den tredje fasen kalles (3) overoptimisme (euphoria) som kjennetegnes av et optimistisk syn og lett tilgang til kapital. Dette trigger investeringslysten og etterspørselen. Dette har innvirkning på finansielle verdipapirer og eiendeler som nå blir priset unaturlig høyt. Deretter trer økonomien inn i en mer kritisk fase (4) vendepunktsfasen (financial distress). Dette er starten av resesjonen der systemets sårbarhet kommer frem. Antall konkurser og misligholdte lån tiltar i denne perioden. Prisene begynner å synke og realrenten stiger. Insiderne begynner å ane ugler i mosen og selger seg ut for å sikre gevinst, mens det fortsatt er en stadig tilstrømning av optimistiske nykommere.  Den siste fasen kaller Kindleberger og Minsky for (5) sammenbruddet (revolution). Det er nå boblen sprekker. Panikken råder blant bedrifter og husholdninger. Alle selger seg ut og markedet opplever et krakk. Følgelig faller etterspørselen, prisnivået og likviditeten. Økonomien går nå inn i en resesjon.

Analyse av den norske bankkrisen ved hjelp av Kindleberger-Minsky modellen

1) Eksogent sjokk (Displacement)

Som jeg har vært inne på ved tidligere publiseringer opplevde Norge en formidabel vekst i økonomien i perioden rundt første verdenskrig. Norge, som et nøytralt land, dro nytte av etterspørselen fra landene som var involvert i krigen. Disse endret store deler av sin produksjon til krigsmateriell, og på den måten steg etterspørselen etter norske eksportvarer kraftig.  Det oppstod overskuddsetterspørsel og følgelig en sterk prisvekst.  For utenom industrien, var det spesielt sektorer som skipsfart, fiskeeksport og hvalfangst som opplevde en sterk vekst i denne perioden.

Når gullstandarden ble oppløst ved utbruddet av første verdenskrig[1], ga dette Norge muligheten til å drive selvstendig rentepolitikk. I tillegg til å drive en ekspansiv finans- og pengepolitikk, ble presse i økonomien ytterligere forsterket av en lovendring som gjorde at det i liten grad fikk økonomiske konsekvenser for Norges Bank å overskride seddelutstedelsesrammene. På den måten pumpet de penger ut i markedet og pengemengden økte kraftig.  Ikke overraskende ble inflasjonen høy, og Norge opplevde en enorm vekst i KPI på nærmere 300 % i denne perioden.

2) Kredittekspansjonsfasen (Credit Creation)

Økt pengemengde sammen med en ekspansiv finans- og pengepolitikk, gjorde at bankene nå fikk et enda sterkere incentiv for å øke utlånene sine. Med tilnærmet ingen regulering (fortsatt free banking) og mulighet for stor profitt, eksploderte antall forretningsbanker under første verdenskrig (63 %). Samlede utlån gikk fra 720 millioner i 1914 til 3,346 milliarder i 1918. I 1920 var utlånene på over 4 milliarder. Dette utgjør en vekst på hele 36 % årlig. I samme periode hadde forvaltningskapitalen en årlig vekst på 39 %, fra 979 millioner til 5,461 milliarder.

Forretningsbankene var på denne tiden ikke underlagt noen spesiell lovgivning, før konsesjonskravene ble innført i 1918, og kunne ekspandere tilnærmet fritt. Den sterke ekspansjonen sammen med den overhengende optimismen gjorde at risikoappetitten økte voldsomt. Det ble i denne perioden gjennomført en rekke svært risikofylte og ukritiske investeringer/utlån. Gjeldsgraden til bedriftene var etter hvert blitt faretruende høy og lånene var gitt med pant i aksjer. Bankinspektør Haugaard karakteriserte det hele som hensynsløs utlånspolitikk og det viste seg at også sparebankene hadde drevet med denne svært risikofylte spekulasjonen[2]. Mangel på struktur og risikospredning, sammen med svært høy kredittrisiko i banknæringen, var en av årsakene til krakket som senere skulle inntreffe.

3) Overoptimisme (Euphoria)

Høsten 1918 tok krigen slutt, og de gode tidene her hjemme ble etterfulgt av en global etterkrigsboom. Gleden var stor over at krigen var over og forståelig nok var optimismen høy. Dette underbygges av stigningene i aksjemarkedet. I 1915 var totalindeksen på 106,1 poeng. I mai 1918 var indeksen på hele 305,3 poeng. Dette tilsvarer en formidabel økning på nesten 290 % på tre år! Skipsaksjeindeksen viser utviklingen enda tydeligere. I samme periode steg indeksen med over 500 %, fra 115 poeng til hele 581 poeng[3]. Den store veksten i aksjemarkedene, i tillegg til økt interesse for verdipapirer, underbygges av det store antall nyetableringer av meglerhus i denne perioden (1304). Det er imidlertid viktig å merke seg at prisene i aksjemarkedet steg godt over hva produksjonsveksten i perioden skulle tilsi, noe som ytterligere underbygget ”boblefenomenet” (asset price inflation).

Som en følge av at import og handelsbarrierer ble fjernet i etterkant av krigen, opplevde verdensøkonomien en kraftig vekst i etterspørselen etter varer og tjenester. For Norges del skjøt importen fart under etterkrigsboomen, mens eksporten stagnerte. Dette førte til store handelsunderskudd som i sin tur resulterte i en svekket krone og følgelig ble importvarene dyrere.  Som følge av dette økte veksten av utlån ytterligere. Problemet nå var at bankene finansierte disse utlånene hovedsakelig gjennom kortsiktige innskudd[4].  Bankenes atferd og utlånspolitikk i denne etterkrigsperioden førte til en betydelig økning i risiko på utlån i finanssektoren[5]. Dette skulle vise seg å bli et av de største problemene for banknæringen i tiden fremover. Dersom innskudd ble tatt ut eller lån ble misligholdt, ville bankene få svært store likviditetsproblemer.

4)      Vendepunktsfasen (Financial distress).

Knutsen og Ecklund påpeker at finansielle kriser ofte er forbundet med toppunktet i en høykonjunktur[6]. I denne fasen har bedriftene påtatt seg en vesentlig høyere gjeldsgrad som følge av lånefinansiering. Når kraftige makroøkonomiske endringer inntreffer, klarer ikke bedriftene lenger å møte sine betalingsforpliktelser. Dette fører til likviditetsproblemer hos bankene.

Verdensøkonomien var ved inngangen til 1920-tallet preget av synkende aktivitet og avtagende import. Den kraftige boomen internasjonalt forsvant like fort som den var kommet. Stormakten USA var et av de første landene som fikk merke nedgangen. Prisene sank, eksporten avtok og arbeidsledigheten steg. Dette fikk store eksportland som Canada og Japan merke konsekvensene av. I Tokyo kollapset børsen noe som markerte starten på den internasjonale krisen.

I Norge krakket børsen i 1918, og i september 1920 nådde engrosprisindeksen sin topp her hjemme. Mange karakteriserer dette som vendepunktet. De internasjonale problemene raste innover Europa og selv her oppe i nord skulle vi få merke konsekvensene i stor grad. Norge gikk nå inn i en lavkonjunktur og antall konkurser tredoblet seg fra 1920-1921. Realrenten var nå stigende, og lånene ble dyrere å betjene. Bedriftene fikk betalingsvansker og følgelig ble bankene berørt. Deres utlån ble misligholdt og bankene fikk meget store likviditetsproblemer[7]. Tiltak ble iverksatt, men tilførselen av likviditet fra Norges Bank strakk ikke til[8].

Selv om aksjemarkedet fortsatte å tiltrekke seg uvitende nykommere, begynte nå insiderne å sikre gevinst og forstod at økonomien stod ovenfor en større krise. At insidere med allmenn utilgjengelig informasjon begynner å selge seg ut, er et alvorlig tegn på at en krise kan være nærstående.

5) Sammenbruddet (Revulsion)

Fra 1920 til 1922 opplevde Norge en kraftig deflasjon. Den internasjonale krisen var et faktum også her hjemme i Norge. I denne perioden halverte eksporten seg og prisen sank markant. Dette førte til at en hel rekke selskaper ble slått konkurs. Som nevnt over ble lån misligholdt og bankene havnet i likviditetsproblemer.

1922-1923 regnes som den virkelig store bankkrisen her hjemme i Norge. I denne perioden kom 34 forretningsbanker og 12 sparebanker i likviditetsproblemer, hvorav 25 forretningsbanker og 1 sparebank måtte avvikles[9]. Det var ikke bare de mindre bankene som ble rammet. De tre største bankene målt etter forvaltningskapital, Foreningsbanken, Centralbanken og Den Norske Handelsbank, havnet alle i likviditetsproblemer og måtte reddes av Norges Bank. Halvparten av landets seks største banker stod nå i fare for å gå konkurs!

Det fantes ikke på denne tiden noen form for sikringsfond som garanterte for kundenes innskudd. Dette betydde at innskyterne nå var svært utsatt for å miste all sin oppsparte kapital. Dette førte til en form for ”innskyter run”, altså at innskyterne løp til bankene for å ta ut sine innskudd. Dette førte til en ytterligere forverring i bankenes likviditet. Tall viser imidlertid at det i hovedsak var forretningsbankene som led, da innskuddene i sparebankene var om lag de samme som uttakene i forretningsbankene. Totalt falt innskuddene i norske banker med 400 millioner i 1920. Dette var med på å forsterke krisens omfang, men kan ikke sies å være hovedårsaken til krisen.

Konsekvensen av krisen var at 129 banker ble begjært konkurs, og akkumulert tap for perioden 1921-1928 var på hele 1,5 milliarder kroner. Det var imidlertid eierne som led mest, ikke innskyterne eller staten som mange tidligere trodde.

Mange mente, og fortsatt mener, at jobben med å føre valutaen tilbake til pariverdi (ref. tidligere publiseringer) var en direkte årsak til bankkrisen på starten av 1020-tallet. Dette er feil! Paripolitikken ble først innført etter krisen – rundt 1924.

2)   Diskuter årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen

15. september 2008 vil stå igjen i historiebøkene som startskuddet for den største globale finanskrisen verden har opplevd i nyere historie. Dette er dagen da den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers ble begjært konkurs. I kjølevannet av dette opplevde verden en finansiell uro og en økonomisk utrygghet vi aldri tidligere har sett.

Selv om den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen for alvor slo ut høsten 2008, må vi nesten ti år tilbake for å finne mulige årsaker til hvorfor og hvordan denne krisen oppstod. Jeg vil også i denne besvarelsen legge deler av modellen til Kindleberger og Minsky til grunn, med spesiell vekt på tre momenter som kan være årsaker til den aktuelle krisen, – dereguleringer, finansiell innovasjon og makroøkonomiske sjokk.

Både den amerikanske og internasjonale økonomien opplevde ved overgangen til det nye årtusenet flere makroøkonomiske sjokk. De to største er ”Dot.com” boblen som sprakk i tillegg til terroraksjonen 9/11. I tillegg gikk USA til krig mot Irak og Afghanistan noen år senere, noe som også var med på å påvirke den globale økonomien. USA opplevde en kraftig reduksjon i 3.mnd. T-bills rundt årtusenskifte. Federal Reserve valgte å senke rentene fra over 6 % ved utgangen av 2000 til 1,7 % året etter.  Vinteren 2004 nådde rentene sitt bunnpunkt på så lavt som 0,88 %[10]. Finansmarkedene opplevde på denne tiden en kraftig ekspansjon.

Den ekspansive politikken fra republikanernes side, sammen med en krigsøkonomi, var med på å stimulere økonomien og bidro til enorme underskudd på statsbalansen i tillegg til en kraftig økning i pengemengden. De lave rentene førte til at bedrifter og private husholdninger belånte seg kraftig noe som bl.a. resulterte i en sterk vekst i gjeldsgraden. Eiendomsmarkedet ble nå et yndet spekuleringssobjekt.

I tillegg til den ekspansive politikken, ble det rundt årtusenskifte gjennomført en rekke dereguleringer av den finansielle sektoren i USA.  ”The Glass-Steagall” fra 1933, som hindret investeringsbanker i å drive i samme finansforetak som tradisjonell bankvirksomhet, ble i 1999 erstattet av ”The Gramm-Leach-Bliley Financial Services Modernization Act”[11]. Dette førte til en rekke nye virksomhetsområder for flere banker, i tillegg til at nasjonal ekspansjon nå ble tillatt gjennom ”The Riegle-Neal Interstate Banking and Branching Efficiency Act of 1994”[12]. Dereguleringene ga vekststimuli til finansnæringen, som ekspanderte mot nye virksomhetsområder, i tillegg til at investeringsbankene fra og med 2004 fikk reduserte kapitalkrav. Dette førte til en voldsom giring i investeringsbankene og gjeldsraten firedoblet seg i denne perioden.

Knutsen og Ecklund trekker frem spesielt verdipapirisering av pantelån, med produkter som Mortgage-Backed Securities, Credit Default Swaps, og Subprime-lån som de viktigste finansielle innovasjonene som vokste frem i perioden forut for den nåværende finanskrisen.

Verdipapirisering vil si å selge porteføljer sammensatt av ulike låneprodukter til ikke-finansielle selskaper (Special Purpose Vehicle). Deretter blir det utstedt obligasjoner i samarbeid med investeringsbanker, basert på kontantstrømmene fra pantelånene. På den måten fjerner bankene sin kredittrisiko fra egen balanse. Et godt eksempel på dette er såkalte CDO’s (”Collateral Debt Obligation”). Dette er svært sammensatte og komplekse instrumenter som gjør det vanskelig å vurdere risikoen til disse produktene.  I norsk skala er dette kjent som instrumentene flere norske kommuner kjøpte av tidligere Terra Securities!

Subprime lån

Subprime-lån har fått mye av skylden for å være en av hovedårsakene til den finansielle krisen vi mest sannsynlig nettopp har lagt bak oss. Jeg ønsker derfor å vie et eget avsnitt til nettopp dette for og ytterligere belyse den amerikanske krisen.

Dette er egne lån til private husholdninger med nedsatt betjeningsevne som ikke kvalifiserer til et såkalt prime lån. Slike lån ble først tillatt på starten av 1980-tallet som en følge av en endring i utlånsindustrien[13].

Boliger har lenge blitt karakterisert som en svært sikker investering og har opplevd en jevn verdistigning i lang tid. Dette, sammen med den ekstremt lave renten, gjorde at amerikanerne økte sine investeringer i boliger i denne periode. Lånene som ble innvilget var i hovedsak gitt med pant i boligen. Med pant i eiendom mente bankene at de hadde god sikring, og kredittverdigheten hos kundene ble ikke lenger vesentlig. Det hele gikk faktisk så langt som at bankene nå begynte å reklamere med ”No credit check necessary” og lån ble innvilget til kunder uten engang jobb og inntekter.

Et viktig moment i disse lånene er at de amerikanske kundene kan gå fra sine forpliktelser og overlate lånene til bankene i form av pant i boligen. De blir på den måten ikke ansvarlig for lånet i sin helhet som vi er vant til her hjemme i Norge. Heftelser ovenfor kundene frafaller uavhengig av eventuelle tap bankene måtte lide ved salg av panteobjektet. Med andre ord, bankene var helt avhengig av en fortsatt økning i boligpriser, for i det hele tatt å ha sikring i disse lånene!

Når rentene økte og lånene ble misligholdt, er det ikke vanskelig å tenke seg hva som skjedde. Det hele resulterte i at bankene ble sittende på en rekke eiendommer som stadig falt i pris, samtidig som lånetakerne bare gikk fra sine hus og var uten videre forpliktelser. Eiendomsmarkedet krakket, og bankene ble sittende igjen med svarteper!

Det overnevnte kan ses på som de tre første fasene i Kindleberger-Minsky modellen.

Vendepunktet og likviditetskrisen

Deretter kommer de to kritiske fasene i modellen.

Myndighetene hadde nå gått bort i fra sin ekspansive politikk, og rentene hadde jevnt og trutt steget siden bunnivået i 2004. Ved årsskifte 2006-2007 lå 3 mnd. T-bills på rundt 5 %, og styringsrenten enda høyere. Dette resulterte følgelig i redusert aktivitet og investeringslysten avtok.

Med høyere rente begynner bankene å merke økt grad av misligholdte lån. Lånetakerne går fra sine forpliktelser slik at bankene blir sittende med eiendom. Tilbud av eiendom på markedet stiger voldsomt, samtidig som etterspørselen avtar. Dette er sjeldent en god utvikling for tilbyderne! Finansinstitusjonene begynner på denne tiden å forstå hvor risikoeksponert de var.

Som en naturlig konsekvens sank boligprisene kraftig. Dette påførte bankene enorme økonomiske tap, samtidig som dette fikk ringvirkninger videre utover i økonomien. Mange hadde nemlig fått øynene opp for eiendom som et yndet investeringsobjekt.

Problemet nå var at subprime lånene var blitt solgt verden over, gjennom blant annet obligasjoner, noe som førte krisen langt utover de amerikanske landegrenser. Banker verden over satt på potensielle tapsbomber og trengte nå sårt likviditet. På bakgrunn av informasjonsskjevhet og asymmetrisk informasjon krevde aktørene som satt med likviditet høye marginer på sine utlån og de ble i tillegg svært kritiske i sin utlånspolitikk. Følgelig steg interbankrenten kraftig i denne perioden og fundingen ble svært dyr. I 2007 stoppet det internasjonale pengemarkedet opp og det oppstod i de påfølgende årene en likvidtiteskrise verden antagelig aldri har opplevd maken til. Som en konsekvens av en skakkjørt økonomi økte antall konkurser, ikke bare i banknæringen, men også i økonomien generelt. Arbeidsledigheten steg kraftig og verdier ble barbert bort på alle verdens børser. 15. september 2008 begjæres Lehman Brothers konkurs, noe som signaliserer starten på bank- og finanskrisen vi nå har vært igjennom…

3)   Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-92 med krisene i spm. 1 og 2. Er det noen felles trekk?

Både den internasjonale og den norske økonomien opplevde på starten av 80-tallet en voldsom økonomisk vekst. For oss nordboere begynte man å nyte godt av oljefunnene i Nordsjøen, mens ”jappetiden” herjet det globale verdensbildet. Både privatpersoner og bedrifter hadde tjent seg opp raske formuer, børsene gikk så det suste og bankene var mer enn villige til å låne ut til sine investeringssultne kunder. Livet var rett og slett perfekt for mange! Få ante konsekvensene av det som snart skulle komme, selv om likhetstrekkene var påfallende mange med tidligere kriser.

Mandag 19. oktober 1987 krakker NYSE. Denne dagen blir i historiebøkene stående igjen som ”The Black Monday” og blir av mange betegnet som avslutningen på ”jappetiden” og starten på fem tøffe år for bank- og finansnæringen.. Krisen nådde sitt høydepunkt da den utviklet seg til en systematisk krise i 91-92.

Ser vi på årsakene til hva som forårsaket bankkrisen fra 1987, sammenliknet med krisen på 20-tallet og finanskrisen vi nå har vært igjennom, er hendelsesforløpet påfallende likt;

• Dereguleringer og liberaliseringsprosesser
• Optimisme – oppgangskonjunktur – ekspansiv finans- og pengepolitikk
• Økt pengemengde – kredittekspansjon
• Høy utlånsvekst – ukritiske utlån – høy gjeldsgrad – økt konsum – økt investeringslyst
• Vekst i eksportnæringen
• Kraftig vekst i aksjemarkedet

Historien gjentar seg

På første halvdel av 80-tallet opplevde man en voldsom kredittekspansjon blant annet på bakgrunn av liberalisering og dereguleringer av kredittmarkedene.  I perioden 1962-1974 ble kapitalkravet til bankene nærmest halvert, fra 10 % til 6,5 %. Høsten 1977 ble rentenormeringen avskaffet og året etter fikk bankene mulighet til å skaffe seg innlån fra utlandet[14]. Bankene ble nå utsatt for valutarisiko i mye større grad enn tidligere. I tillegg ble det i 1984 tillatt for utenlandske banker å etablere datterselskaper i Norge.

Slike dereguleringer og liberaliseringer fant også sted forut for de to andre krisene. Både bankkrisen på 20-tallet og den nylige finanskrisen var begge trigget av en enorm ekspansjon i kredittmarkedene. Når kreditt blir billig, blir resultatet ofte lånefinansierte overinvesteringer i visse bransjer og deretter oppblåsning av prisbobler i verdipapir- og eiendomsmarkedene[15].

I perioden rundt 1.verdenskrig, ”jappetiden” og etter dot.com boblen rundt årtusenskifte ble det ført en svært ekspansiv finans og pengepolitikk forut for de kommende krisene. Samtidig drev bankene en tilnærmet ukritisk utlånsvirksomhet på bakgrunn av kredittekspansjonen.  Optimismen førte i alle tre tilfellene til en kraftig vekst i både prisnivået, og offentlig og privat konsum.

For Norges del var det spesielt oljesektoren som stod for den største veksten og de enorme investeringene på starten av 80-tallet. Vanvittige verdier ble tilgjengelige og optimismen steg raskt. Bare i 1983 opplevde Oslo Børst en mangedobling av omsetningen[16]. Den eksplosive veksten i forbruk og investeringer i perioden 83-87 ble finansiert ved en sterk økning i husholdningenes og bedriftenes låneopptak[17].  I denne perioden økte de disponerte utlånene fra bankene fra totalt 157 milliarder kroner i 1983 til 415 milliarder i 1987[18]. I tillegg var skattesystemet, som gav fullt fradrag i skatten for husholdningens rentebetalinger, også med på å underbygge den kraftige veksten.

Igjen ser vi at hendelsesforløpet er påfallende likt med de to andre krisene. Forut for krisen finner vi en kraftig oppgangsperiode der optimismen er stor. Børsene går så det suser og bankene har lett tilgang til likviditet og tjener store penger på sin utlånsvirksomhet.  Med investeringslystne kunder og svært ukritiske kredittvurderinger var bankene nå eksponert for en enorm kredittrisiko. Dette er sentrale elementer vi også ser igjen i de to andre krisene.

Vendepunktet og sammenbruddet

I 85-86 opplever råoljeprisene en markant nedgang. Fallhøyden var stor fra en pris på rundt 30 dollar fatet på topp, til 8 dollar fatet som ble bunnotering. Heldigvis stabiliserte prisene seg rundt 16 dollar[19]. Dette var med på å bidra til at det ble innført en kontraktiv rente- og pengepolitikk her i landet. Målet var nå å sikre en stabil valutakurs. Både optimismen og økonomien måtte kjøles ned. Dette førte til redusert inflasjon, betydelig økning i realrenten, mindre investeringer, redusert etterspørsel, flere konkurser og økt arbeidsledighet[20].

Dette er også elementer vi ser igjen forut for de aktuelle krisene. På 1920-tallet var det bl.a. fallet i etterspørselen i perioden etter etterkrigsboomen, mens det i 2007/2008 var boligboblen som sprakk. Økonomien ”går varm”, og tiltak blir iverksatt. Den sterke optimismen blir erstattet med usikkerhet og pessimisme.

Når i tillegg NYSE krakker en oktoberdag i 87, er krisen et faktum. Børsene verden over følger etter og aksjekursene stuper. Bankene kommer igjen i sentrum med sine risikable plasseringer og utlån, og må ta store tap som følge av krisene. Også i eiendomsmarkedet der de var kraftig eksponert. Igjen ser vi at det er bankene som lider hardt. Fra 87-93 bokførte bankene i Norge tap på 76 milliarder kroner, hvorav 53 milliarder kom fra forretningsbankene alene. Gang på gang viser det seg at de blir for ukritiske med sine utlån og plasseringer i oppgangstider, og når det først smeller, så smeller det skikkelig…

Kilde: www.ssb.no

Medstudentrespons av kandidat 0856200 (Tanzila Siddiques)

Bloggen er å finne på følgende side: http://tanzilasiddique.wordpress.com/

Når det gjelder bloggen og dens utseende fremstår den, som sist, oversiktelig og ryddig. Det er enkelt å finne frem til publiseringene og arkivet er oversiktelig. Nok en gang vil jeg ønske at du tar deg tid til å publisere direkte på bloggen og ikke bare legger ut en link med publisering.

Oppgave a)

Etter min mening kunne du spandert på deg en liten innledning fremfor å starte så direkte som du gjør her. Du har imidlertid fått med deg det viktigste innledningsvis, og riktig gjengitt de 8 hovedpunktene boken vektlegger mest.

Videre tar du for deg transaksjonskostnader og asymmetrisk informasjon, og forklarer hva dette er på en overbevisende måte. Bra. Jobb imidlertid litt med språket og få setningene fullstendige. Bra at du nevner principal-agent problemet, moral hasard og interessekonflikter. Jeg ville vel imidlertid ha avsatt litt mer plass til å forklare gratispassasjerproblemet.

Alt i alt et godt sammendrag av kapittel 8.

Oppgave b)

Når det gjelder oppgave b har jeg lite å utsette på denne. Både utregninger og besvarelsene er korrekt. Du presenterer det på en oversiktelig og god måte. Bra! Du skriver imidlertid i oppgave 5 at ”det er en utbredt oppfatning blant mange norske historikere at paripolitikken både var en vesentlig årsak til bankkrisen og hovedårsaken til økonomisk stagnasjon og krise i mellomkrigstiden”. Jeg ser du refererer til Sverre Knutsens ”Vern mot kriser”. Sverre mener vel her at dette er en feil oppfatning, noe du burde nevne dersom du ønsker å referere til dette utsagnet.

Oppgave c)

Her har du fått med deg veldig mye historie. Bra! Oppgaven er veldig bra skrevet og det ser ikke ut til at du har utelatt noen viktige punkter. Men det ser imidlertid ut som om du har valgt å skrive et sammendrag fra Sverre Knutsens ”Vern mot kriser”? På den måten synes jeg det er vanskelig å skille mellom hva som er dine refleksjoner og hva du har hentet fra annen litteratur. I tillegg er det svært viktig at du husker kildehenvisninger der du har benyttet deg av annen litteratur.

Jeg ville anbefalt deg og benytte bibliotekets hjemmesider angående skriveteknikk (referanser, avsnitt ++) for å få oppgaven så akademisk som mulig.

Alt i alt har du også her gjort en meget god besvarelse. Som sist! Jeg ønsker heller å være litt pirkete slik at du kan benytte deg av tilbakemeldingene for å gjøre oppgaven enda bedre, fremfor bare å si at alt er bra og ikke gi kritikk!

Godt jobbet Tanzila. Fortsett den gode innsatsen og lykke til med neste publisering.

---

[1] Knutsen og Ecklund 2000: s. 54-57

[2] Knutsen og Ecklund 2000: s. 59-63

[3] Knutsen og Ecklund 2000: s. 55

[4] Knutsen og Ecklund 2000: s. 86

[5] http://www.forskning.no/artikler/2007/mai/1178188672.28 (Sverre Knutsen)

[6] Knutsen og Ecklund 2000: s. 131

[7] Knutsen og Ecklund 2000: s. 89

[8] Knutsen og Ecklund 2000: s. 91

[9] Knutsen og Ecklund 2000: s. 89-94

[10] http://www.federalreserve.gov/releases/h15/data/Monthly/H15_TB_M3.txt

[11] Mishkin 2007: 268-269

[12] Mishkin 2007: 265-266

[13] http://www.allbusiness.com/finance/3596857-1.html

[14] http://www.ssb.no/aar2000/art-1999-11-10-01.html

[15] Knutsen 2008 – ”Finansielle kriser i aktualitet og historisk perspektiv”

[16] Knutsen og Ecklund 2000: s. 269

[17] Knutsen og Ecklund 2000: s. 279

[18] http://www.ssb.no/aar2000/art-1999-11-10-01.html

[19] Knutsen og Ecklund 2000: s. 281

[20] Knutsen og Ecklund 2000: s. 281