Anvendt makroøkonomi, uke 12

Valutamarkedet 

a)      Hvordan vil valutakurser mellom land med høyt prisnivå sett i forhold til land med lavt prisnivå utvikle seg i følge kjøpekraftsparitetsteorien? Presiser teoriens forutsetninger og forklar grunner til at dette ikke gjelder i praksis. 

 Dersom man forutsetter ingen transaksjonskostnader, sier ”loven om en pris” at dersom en vare eller tjeneste skal selges på to ulike markeder, skal denne prisen være lik justert for valutakurs. Kjøpekraftspariteten (Purchasing Power Parity, PPP), bygger på nettopp denne loven. Denne pariteten går ut på at valutakursen kun endres på bakgrunn av endringer i det relative prisnivået. Med andre ord valutakursen justeres på bakgrunn av endringene i prisnivået (inflasjon).

Dersom vi fester dette til et talleksempel, kan vi tenke oss at vi tar for oss to land, Kina og Tyskland. Dersom prisnivået i Tyskland stiger med 5 %, mens prisene i Kina holdes uendret, sier PPP at Tyskland som har høyest prisvekst (inflasjon) vil oppleve en svekkelse (nominell depresiering) av sin valuta i forhold til den kinesiske.

Men det er imidlertid ikke sånn at PPP alltid gjelder i praksis[1]. PPP tar kun hensyn til endring i inflasjon, og ikke transaksjonskostnader, handelsbarrierer og ulikheten mellom varer. For de fleste er ikke en BMW det samme som en Toyota. Samtidig er det heller ikke alle typer varer og tjenester som handles over landegrensene. Eksempelvis vil en endring i prisnivået på en hårklipp her hjemme i Norge ikke ha noen direkte innvirkning på valutakursen.

På lang sik er det i hovedsak fire faktorer som spiller inn på valutakursen;

• Relative priser
• Toll og avgifter
• Kvantitative kvoter
• Ulike preferanser  

 

b)      Ved sammenlikninger av BNP per innbygger land i mellom regner en om til felles valuta (typisk USD). Da benyttes gjerne valutakurser justert for prisforskjeller (kjøpekraftspariteter). Forklar ved et eksempel hvilken forskjell vi får om dette gjøres ved hjelp av kjøpekraftspariteter kontra ved hjelp av faktiske valutakurser. Presiser tydelig hvorfor det gjøres slik.

 

 BNP per innbygger er ikke nødvendigvis et godt mål på velferd[2]. BNP er et produksjonsmål som viser verdiskapningen som opptjent bruttoinntekt fra innenlandsk produksjon. Dersom man sammenlikner land ut i fra BNP pr. innbygger, vil man raskt oppdage at dette vil vise unaturlige store forskjeller. Det vanligste er å justere BNP tallene for prisnivået i de aktuelle landene (kjøpekraftskorrigert BNP). Dette korrigerer for ulik størrelse og prisnivåforskjeller mellom landene.

Dette kan underbygges av et eksempel. Dersom prisene jevnt over er høyere i land X enn i land Y, får en kjøpt mer – relativt sett – for valutaen i land Y enn valutakursen antyder. Dermed blir ikke forskjellen mellom land X og land Y så stor som tallene indikerer. Det er på bakgrunn av denne problematikken man bruker kjøpekraftsparitetene som mål.

Følgende figur er å finne på SSBs hjemmeside:

Vi ser av figuren at dersom man for eksempel sammenlikner Norge og Tyrkia, har Norge fortsatt en betydelig høyere BNP per innbygger korrigert for prisforskjeller enn Tyrkia. Denne forskjellen ville blitt vesentlig større dersom man ikke hadde tatt høyde for prisnivået. Da både Norge og Tyrkia hadde dratt i motsatt retning og sammenlikningen ville blitt svekket. Land som Norge, med høy nettoeksport, kan bli sterkt påvirket av særtrekk ved eksport og importprisene[3].

De fleste ville raskt dratt den konklusjonen at Norge er et rikt land, noe som forsovet er en helt riktig. Men det blir for snevert å dra en konklusjon om levestandard kun på bakgrunn av kjøpekraftskorrigert BNP. Dette gir nødvendigvis ikke et godt bilde på levestandarden i et land. Her må det trekkes inn flere aspekter. Det vil være naturlig her å trekke inn kjøpekraftskorrigert konsum[4], uten at jeg skal gå nærmere inn på dette i denne besvarelsen.

---

[1] Mishkin side 436

[2] http://www.ssb.no/emner/09/01/sa_98/kap1.pdf

[3] http://www.ssb.no/emner/09/01/sa_98/kap1.pdf

[4] http://www.ssb.no/emner/09/01/sa_98/kap1.pdf